Om tilblivelse (2019)

Om tilblivelse er Lik forlags første kunstbok. Gjennom undersøkelser av samtalekunst og kunst som samtale har Lik forlag sammen med Morten Liene, Frida Forsgren og de ni kunstnerne som stilte ut på Arteriet i 2018 laget en dokumentarisk kunstbok.

Morten Liene, en multidisiplinær kunstner, holdt samtaler med alle kunstnerne som stilte ut på Arteriet 51K på Lumber i Kristiansand, i 2018. Morten Liene undersøkte iscenesatte samtaler med kunstnerne, som ikke skulle være forhåndsplanlagte eller følge et manus.

Samtalene gikk i dybden av kunstnernes utstillinger, prosesser i det kunstneriske arbeidet; veien fra idé til konkret utstilling.

Samtalene Morten ble transkribert og det muntlige språket som avslørte seg i transkriberingen gikk gjennom en språkvask. De transkriberte samtalene, sammen med bildedokumentasjon fra utstillingene, ble kuratert som en dokumentarisk kunstbok for utstillingene på Arteriet i 2018. Boken fikk samme tittel som kunstner Håkon Gåre sin utstilling; Om tilblivelse.

Kunsthistoriker og -kritiker Frida Forsgren skrev introduksjonsordet til boken. Fullt introduksjonsord kan leses under.

Kunstnerne som er med i boken er Lena Trydal, Håkon Gåre, Ida Fugli, Thyra Dragseth, Elin Igland, Pearla Piago, Britta Lya Damian, Ingrid Bjørnaali Kristensen og Mirjam Raen Thomassen.

Redaktør: Maja Hagen Torjussen

Frida Forsgren og Morten Liene i samtale under lanseringen av Om tilblivelse i Kristiansand Kunsthall oktober 2019.

Kunst som samtale / Samtalekunst

Av Frida Forsgren (Om tilblivelse, Lik forlag 2019)

Samtidskunsten er vanskelig for mange. Den består gjerne av kunstformer som performance, installasjon og videoverk som ofte bryter med det tradisjonelle, representative billedspråket, og mange tenker at de trenger spesielle egenskaper for å avkode dette språket. Som Håkon Gåre så treffende sier i intervjuet i denne boka så er samtidskunsten et kodet felt: «de to pinnene og det lyset referer til den boka». Men hvis de to pinnene og lyset ikke oppleves forståelig og intuitivt så er det kanskje lettest for publikum å bare riste på skuldrene og tenke at dette ikke er noe for meg? Og ofte hjelper kanskje ikke kunstkritikernes eller kunsthistorikernes forsøk på å analysere eller forstå seg på verkene — det er mange eksempler på at akademisk «art speak» bare forverrer situasjonen. Men hva sier kunstnerne selv om hva de skaper? Hvorfor lager de kunst? Hva gjør de når man står fast? Og hva kjennetegner fremgangsmåten med ulike materialer og innenfor ulike kunstneriske sjangrer. Det er det denne boka gir et verdifullt innblikk i. Den er en unik mulighet til å få et direkte blikk inn i samtidskunstnernes egne tanker om hvorfor de skaper det de skaper.

Morten Liene har intervjuet de ni kunstnerne Håkon Gåre, Britta Lya Damian, Ida Fugli, Lena Trydal, Thyra Dragseth, Mirjam Raen Thomassen, Pearla Pigao, Ingrid Bjørnaali og Elin Igland som stilte ut på Galleriet Arteriet i Kristiansand i 2018 om hvorfor de lager kunst — og tekstene gir et direkte innblikk inn i kunstnernes egne tanker uten at de har tatt veien via kritikere eller kunsthistorikere. Intervjuene er transkribert direkte fra samtaler Morten Liene har hatt med kunstnerne, noe som gir tekstene en frisk umiddelbarhet. Ofte oppnår man en friere tankeflyt når man snakker muntlig enn når man formulerer seg skriftlig. Det muntlige formatet gir større flyt i tankene og større rom for spontanitet og undring. Helt tilbake til antikken har den muntlige samtalen vært regnet som en egen retorisk kunstart, for i ordvekslingen mellom to eller flere skaper man tankerekker og refleksjoner sammen, og i denne sammensmeltningen oppstår ofte ny lærdom og nye tanker. Dialog er samarbeid, og i denne boka sirkler intervjuer og kunstner sammen inn tanker om hva som er samtidskunstens prosjekt. I samtalene er det tre temaer som særlig utkrystalliserer seg: Hvorfor lage kunst? Hva skjer i en kunstnerisk prosess? Og er det mulig å si noe om hva samtidskunsten «er»?

1 Hvorfor lage kunst?
Fra utsiden kan det virke som om kunstarbeid handler om mot, engasjement, eksponeringsbehov og vilje. Fra innsiden sier kunstnerne tydelig at det handler om en form for nødvendighet. Det handler kort og godt om å en vilje til å uttrykke seg, og til å ville kommunisere. Britta Lya Damian forteller om en frustrasjon ved at man aldri helt kan forstå hvordan andre mennesker føler, siden sansing og det emosjonelle livet aldri kan gjenskapes i språk. Allikevel vil hun kommunisere, og for å få dette til velger hun det ordløse språket der materialer, bevegelser og handlinger kan snakke for henne. Håkon Gåre forteller om sitt eget uttrykksbehov som han aldri helt fikk utløp for som tekstforfatter innenfor reklamebransjen. Først da han gikk på Kunst og Håndverksskolen der tradisjonen er å fordype seg i hvordan man kan uttrykke det uuttalte og det kroppslige følte han at han fant «språket» han kunne uttrykke seg gjennom. Han sier at kunst koker ned til å handle om kommunikasjon: «Det er en følelse inni oss som skal ut, så handler det om hvordan du kan få kommunisert dette så noen andre forstår det. Om det er reklame, sang, tekst, teater, dans — alle sånne kunstformer er jo menneskelige følelser egentlig». Mirjam Raen Thomassen snakker om at hun bestreber en umiddelbar reaksjon gjennom kunsten sin, den følelsen når alle trådene knyttes sammen, da verden liksom faller på plass. De retrorefleksive perlene og lysboksene er instrumenter som hjelper henne til å fange lyset og lage en sanselig, romlig verden hvor verden oppleves i balanse. Også Lena Trydal grubler mye over hvorfor hun maler figurativt i en verden full av bilder, og i en kunstverden der malte bilder ikke er trendy. Allikevel maler hun for det er det hun må: «For min del kommer jeg meg ikke unna å male. Det er min ting». Ingrid Bjørnaali sammenligner kunstnerisk utforskning med noe altoppslukende, nesten fengslende, og maler frem et bilde av en røyskatt som sitter med hodet langt inni et syltetøyglass, oppslukt og helt fanget av ideen. Følelsen av at kunsten er et imperativ, kommer veldig tydelig frem i disse samtalene. Kunstarbeid er ikke noe de kan velge bort, det er noe som oppleves som en nødvendighet.

2 Om å være i prosess. Hvordan blir et kunstverk til?
Prosess er et ord som også går igjen i alle kunstnersamtalene. Kunstnerne forteller at de arbeider ut i fra en idé eller en følelse, og at det er underveis i arbeidet at verket blir til. Det å skape kunst er på ingen måte en ferdig uttrykt idé som bare ramler inn i hodet, det er hardt arbeid å nå fram til den endelige formen som kan uttrykke det de ønsker å kommunisere. Vi ser at denne prosessuelle måten kjennetegner arbeid med ulike materialer og de ulike kunstsjangrene. Håkon Gåre forteller at for ham er det viktig å gå i dialog med materialet: «Jeg har vært opptatt av ting som allerede bor i et materiale. På samme måte som at et menneske har en identitet, personlighet. Hvem er du, hva kan du bli?» Fra denne materielle undersøkelsen vokser så verkene frem. Britta Lya Damian forteller at for henne begynner den kunstneriske prosessen med å sitte med noe, fikle. Deretter jobbe med det, fordype seg. Så skjønner hun etter hvert hva det kan bli. Også Lena Trydal beskriver maleprosessen på lignende vis. Hun sier at hun har tro på at hvis hun bare fortsetter å jobbe så får hun det til. Det må bare ta den tiden det tar. Thyra Dragseth sier at hun aldri mangler tema eller interesse for ting å lage kunst om, men at det er hvordan man skal presentere det som ikke er så lett. «Man sitter nesten bare og føler. Det er litt vanskelig å forklare hvordan man jobber, men til slutt så former det seg på en måte der du får en sånn feeling av at ‘nei, jeg kan ikke ha det med’». Også Ida Fuglis performance-prosjekt begynte med at hun samlet uttrykksfulle klær som senere ble til rekvisittene i videoene og performancene. Etter hvert fant de sin plass i prosjektet ettersom det vokste frem. Og Elin Igland beskriver den kunstneriske prosessen som en veksling mellom vevens materialitet, prosjektbeskrivelsens rammer og en assosiativ tittel.

3 Tendenser i samtidskunsten: Om å mestre materialet.
Det mest påtagelige ved kunstnerne som stilte ut ved Arteriet i 2018 er hvor ulikt de uttrykker seg: de representerer et vidt spekter av kunstuttrykk og materialer fra metall, video, figurativt maleri, installasjon, performance og tekstil. Det er jo også dette som er det typiske for samtidskunsten, at den er så mangfoldig og så vanskelig å definere som én type sjanger. Det å lytte til de ulike kunstnerne blir derfor interessant for å forstå omdreiningspunktene i samtidskunsten og se om det er mulig å «fange den» og forstå den. Det som går igjen i kunstnernes fortellinger er at de jobber med å frigjøre eller utvikle idéen sin gjennom materialet. Og at det er i mestringen av det materielle uttrykket utfordringen ligger. Kunst kommer jo etymologisk av «det å kunne» og det å inneha en «ferdighet», og også i samtidskunsten er det dette som er det essensielle: å mestre et håndverk som gir kunstneren et kommunikativt «språk». For Lena Trydal er det essensielt å mestre det figurative maleriet. Hun forteller om hvordan hun går frem som en forsker for å finne frem til hvordan hun mest mulig troverdig kan male for eksempel en barneselvmordsbomber eller Kong Harald i helsetrøye. «Hver gang jeg maler så maler jeg noe jeg ikke har malt før, og da må jeg lære meg hvordan. Sette meg inn i ulike lysforhold eller rynker og så videre.» For Britta Lya Damian som er opptatt av sanselige kropper og hud er det studiet av materialer som kan vekke sanselige kvaliteter, samt øvelser som kroppsmaling, som utgjør den materielle søkingen. Hun forteller om hvordan hun sydde, brettet sammen og formet organiske fremvekster av polyester og nylon som ulike formeksperimenter. Ida Fugli på sin side tar utgangspunkt i de syntetiske materialene til lavpriskjedeklærne og utforsker uttrykkspotensialet i stoffene og formene. «Jo lenger jeg gikk inn i prosjektet, desto rarere ting oppsto. Boblejakkene, når man presser de sammen og slipper de, så fyller de seg selv med luft på samme måte som lungene fyller seg opp med luft. Noen sto av seg selv. Noen av de mest syntetiske materialene fikk organiske bevegelser. Vi begynte å jobbe med dette, dette dødeste av det døde, det som ødelegger naturen vår. Det så levende ut.» Elin Igland som arbeider med tekstil snakker om hvordan veven kan uttrykke tanker og fragmenter hun omgir seg med. Hun veksler mellom å lese, tenke, og å arbeide materielt «med egne hender på materialet. Vever og så videre».

Disse refleksjonene sier noe essensielt om at det materielle står veldig sterkt i kunsten i dag og at det – med unntak av det figurative maleriet – ikke nødvendigvis finnes noe «rett» eller «galt». Man uttrykker seg gjennom det materialet som best harmonerer med idéen som skal ut. Jeg tenker at den kommentaren som kanskje best imøtegår kritikken mot den kodede og uforståelige samtidskunsten er Gåres veldig fine refleksjon om hva den kunstneriske prosessen i bunn og grunn er. Den fortjenes å gjentas: Det er en følelse inni oss som skal ut, så handler det om hvordan du kan få kommunisert dette så noen andre forstå det. Om det er reklame, sang, tekst, teater, dans, alle sånne kunstformer er jo menneskelige følelser, egentlig.
Dette minner om det den amerikanske forfatteren Jack Kerouac, som i sine Essentials of Spontaneous Prose sa at det du føler, vil finne sin form: «Something that you feel will find its own form». Og denne boka forteller nettopp om kunstnernes søken etter formen eller materialet som best kan speile det de har på hjertet.

%d bloggere liker dette: